Det Opplyst Hub ansatte: vi er akkurat som deg. Vi leser bøker. Vi gråter. Noen ganger kan vi gråte mens vi leser bøker. Vi var dypt opprørt etter å ha fullført Et Lite Liv. Vi er fortsatt ikke helt over det. Og det verste er: det er ikke bare Et Lite Liv., Så hvis du leter etter en ny bok slepebåt på hjerter (og, enda viktigere, rive kanaler), eller bare ønsker å file bort informasjon på hvordan du skal få oss til å føle deg dårlig på en senere dato, nedenfor finner du et utvalg av bøker som har gjort det Opplyst Hub ansatte gråte—eller, siden ikke alle av oss er faktisk stor utropere, i det minste laget oss virkelig, virkelig trist.
Susan Faludi, I Mørkerommet
jeg har en kort nok emosjonelle sikring som en liste over de siste bøkene som fikk meg til å gråte vil trolig være en liste over alle bøkene jeg har mest leste nylig., I interesse av spesifisitet, vil jeg fremheve en bok som forliste ikke bare meg, men også en venn jeg lånt den til å umiddelbart etter: jeg har rive-farget selfie hun har sendt meg for å bevise det. Susan Faludi er I Mørkerommet, som vant 2016 Kirkus Premie for Faglitteratur, er like komplekse som motstår rask summering, men jeg skal gi det en sjanse: Da hun var et barn, Faludi far Steven, en ungarsk innvandrer og Holocaust-overlevende, var aggressive, opptatt med maskulinitet, og til slutt voldelig., Hennes foreldre delt når hun var 16, og hennes mor fikk besøksforbud mot sin far. Til slutt, Steven repatriert til Ungarn; når Faludi mottatt en e-post fra Steven i 2004, og de hadde ikke talt 27 år. Det var ikke den eneste overraskelsen—hennes far avslørte at hun hadde gjennomgått kjønnsskifte kirurgi i Thailand og nå gikk Stefánie., Faludi fløy til Budapest for et par måneder senere, og I Mørkerommet er en oversikt over hva som fulgte, en bevegelse, gåtefulle oppgjør mellom Susan og Stefánie; mellom Stefánie og hennes fortid som Steven Faludi og tidligere, István Friedman, og mellom traumer av Holocaust og traumer av kjønn dysphoria.,
–Jess Bergman, Har Redaktøren
Margery Williams, Den Velveteen Rabbit
jeg ville være remiss å ikke inkludere Den Velveteen Rabbit på denne listen, og jeg har jobbet meg til tårer flere ganger bare for å forklare historien om Huden Hest, ofte i forhold til fremmede. Hvis du er ukjent: den forlatte Velveteen Rabbit møter Huden Hest i barnehagen—Huden Hesten har bodd der lengst, og han er alle usammenhengende og avfeldig., Han forklarer at dette er på grunn år siden, han ble gjort til virkelighet gjennom kjærlighet. Og når du er Ekte, selv om du er alene og hårløs og personen som elsket deg har for lengst glemt deg, du kan aldri bli uvirkelig igjen. Som virkelig knuller meg opp. Denne svært historie inspirert Jess og jeg å starte å lese serien om gråter i offentlig rett Som Ønsker å Rope det vil kanskje, en dag, tilbake.,
–Blair Beusman, Associate Editor
Wilson john rawls, Der hvor den Røde Fern Vokser
Av tredje klasse, og jeg var allerede en stor reader (takk Mamma og Pappa), og læreren min, ser at min leseforståelse var over nivået på bøkene vi leser i klasse, tildelt meg noe ekstra: der Hvor den Røde Fern Vokser., Vel, det viste seg at min leseforståelse kan ha vært utover det tredje klasse nivå, men min emosjonell forståelse var det ikke. Jeg gråt så hardt at jeg falt ut av stolen min. I klasse. Under stille lesestund. Det virker som en overreaksjon nå, men se: en hund dør, og deretter den andre hunden dør av sorg. Av sorg! Jeg står ved den fallende ting. Denne boken er sadistiske. Jeg har ikke ropte på en bok siden, så enten er dette en herdet meg av sippete programmene eller bare ødelagt min emosjonelle nerve avslutninger for livet. Uansett!,
–Emily Tempel, Redaktør
Richard Wagamese, Indisk Hest
Som Jess Bergman over, jeg også, er rask til å gråte, så dette var en enkel oppgave., Jeg har allerede snakket om hvor mye jeg elsket Indian Hest ved slutten av Richard Wagamese (som var Ojibwe, fra Wabaseemoong Uavhengige stater), og selv om det er ingen mangel i denne slanke roman av tydelig tragisk—Urfolk Kanadiske barn stjålet fra familiene sine og plassert i «Bolig Skoler,» kald, grusom steder der mishandling var frodig og selvmord felles—det er Wagamese er tryllekunster av glede og kinetiske av open-air hockey som brakte meg til tårer: unge menn med lite håp om å skjære ut en patch av frosne autonomi på den fjerntliggende-baner i nord-prairie., (Og hvis du ikke tror meg, vi skal kjøre en slik delen førstkommende mandag, 23. April).
–Jonny Diamond, Redaktør
Sandra Cisneros, Kvinne Hollering Creek
i det Siste hele bøker har blitt hardt som jeg har vært undervisning, og å skrive, men jeg har holdt å lese historier og dikt. To korte historier slått på vannverk i det siste. «Meksikanske Filmer» av Sandra Cisneros ender med en slik en vakker beskrivelse av sovner på en film theatre og blir båret hjem., Du leser den, og kommer umiddelbart bli at alder igjen, transportable alder, når du kan falske som sover. Etterbehandling historien var som å våkne opp og innse at jeg aldri ville være at alder igjen. Helheten av Kvinne Hollering Creek opererer som dette, være i forkant—Cisneros dunke du så levende i sensoriske opplevelser det føles som tap når du kommer ut av dem. Den andre historien som hadde meg nå for vev ble faktisk skrevet av en av mine studenter ved NYU, Jerome Blanco. Han har denne pitch perfect historien om en kvinne som kommer hjem til Filippinene som hennes mor ligger for døden i koma., I en scene, kvinnen begynner å snakke til sin mor, og han gjorde det så godt, jeg husket hva som føltes som: å tigge.
–John Freeman, Redaktør
Mordekai Richler, Barney ‘ s Versjon
Barney ‘ s Versjon av Mordekai Richler er ikke en trist bok—sardonic memoirs of Barney Panofsky er generelt morsomt, hvis det er litt mørk. Men bøker som får deg til å gråte noen ganger få deg til å gråte på grunn av omstendighetene når du leser dem., En av de winters jeg var i graduate school (som det var flere) jeg hadde flyttet tilbake i sammen med mine foreldre og omgjort uptown og deretter tilbake til Brooklyn på merkelig, off-peak timer. En upålitelige fortelleren var liksom så perfekt selskapet. Jeg ferdig med de siste sidene av Barney ‘ s Versjon av et par minutter etter at jeg kom av toget, stående i midten av et tomt stasjon, og nyter en stor feit gråte for dårlig Barney, misforstått misanthrope, uelsket far, feilaktig anklaget.,
–Emily Firetog, Administrerende Redaktør
Gren Ned, Karen Grønn
Gren Ned er en helt hjerteskjærende og vakker samling av Karen Green, som var gift med David Foster Wallace, om kjølvannet av hans selvmord. I det hun grapples med denne ødeleggende tap, følelser av skyld, og fremmedheten av sorg svært personlig, en kjær litterære ikonet., Denne spenningen er destillert i mitt favoritt dikt fra samlingen «Minst Han» (som fikk meg til å sette boken ned for et par dager):
jeg vil ha ham forbanna på politikere, uvel, prøver å manipulere meg til å gjøre tjeneste for ham at jeg ville gjøre uansett. Jeg vil at han ser for seg brillene, prøver ikke å komme, gjør den dumme verb av journalføring, får spinat fanget mellom hund og tannkjøtt, irettesette min logorrhea, eller min ikke bor mamma. Jeg vil ikke ha ham i fred.,
–Blair Beusman, Associate Editor
Kazuo Ishiguro, Restene av Dagen
Fordi jeg er død på innsiden, eller kanskje gjør bøker feil, eller begge deler, tror jeg ikke lest noen gang har flyttet meg til å gråte. Men jeg nylig fikk rundt for å lese de tragiske mesterverk som er Restene av den Dagen og la meg fortelle deg, hvis du er en crier, denne boken vil vraket ansiktet med tårer. Hode Butler av Darlington Hall, Mr., Stevens, har brukt sitt yrkesaktive liv i tjeneste for Herren Darlington—en tosk som tror på stigende Nazi-partiet kan bli beroliget og ble glad hvis en gruppe velger, blå-blooded aristokrater som selv er tillatt å lage Britisk utenrikspolitikk bak lukkede dører. I stedet for å åpne hans hjerte for å husholderske Ms. Kensington, Mr. Stevens dobler ned på hans feilaktige profesjonalitet og snur ryggen på kjærlighet, og et liv utenfor martyrdød service. Bare år senere, står i regnet som Ms. Kensington forsvinner fra sitt liv for siste gang, har Mr., Stevens tillate seg den innrømmelse av at inne i hjertet hans er å bryte. Jeg snakker om odd, litterære Halloween kostymer med en venn for noen uker tilbake, og han foreslo at de mest skremmende kostyme alle kan være at Mr. Stevens’ Angre. Fortelle at personen du elsker dem, gutta. Gjør det nå før du må ikke denne hjemsøkt, regnvåte klær . . . alltid.,
–Dan Sheehan, Bok-Merker Redaktør
Rachel Ikke, Farvel, Vitamin
I sin semi-selvbiografisk fortelling «Prosjekt for en Tur til Kina,» Susan Sontag, hvis far døde i utlandet da hun var veldig ung, skriver, «Jeg fremdeles gråte i en film med en scene hvor en far kommer hjem etter en lang desperat fravær, akkurat når han klemmer til hans barn.,»Loath som jeg skal sammenligne meg til å Sontag på noen måte, vil jeg dele et lignende, selv bredere svakhet: en homecoming av noe slag mellom fedre og døtre vil få meg til å gråte, av og til mot min bedre dømmekraft (jeg ser på deg, Interstellar). I Farvel-Vitamin, en datter, Ruth, flytter tilbake til foreldrene etter en ødeleggende samlivsbrudd og nyheten om at hennes far har begynt å vise tegn på minnet tap., Jeg leste romanen i en enkelt hysterisk sitter, gråter periodisk gjennom, men aldri så hardt som under avsnitt fortalt i form av en dagbok, ruths far holdt da hun var veldig ung. En spesielt anbud innlegget har bodd med meg, og mer sannsynlig enn ikke redusere vilje til meg tårer igjen nå som jeg forsøke å gjengi det:
i Dag, etter at jeg tok min sokker av, du rørte ved mine ankler—inntrykk som hadde blitt igjen.
i Dag kan du legge min hånd på inntrykk venstre side av sokken. Min hånd kan circle hele miniatyr ankelen.,
–Jess Bergman, Har Redaktøren
Jay Fultz, I Søk av Donna Reed (i teorien)
Uten å prøve å høres brautende (det er bare vanlige Boston Irsk reservere, ikke noe spesielt), jeg kan ærlig si at jeg ikke huske noen gang å gråte, selv om årlig jeg kommer nærmere ser Det er et Fantastisk Liv, spesielt scenen på slutten når Maria kommer inn i den overfylte hus med sekken full av penger, ser fornøyd., Så hvis jeg skulle gråte, leser en bok, logikk tyder på at det ville være en bok som I Søk av Donna Reed, med Jay Fultz, den eneste biografi av Donna Reed jeg kunne finne i ti minutter av Googling, som også ledet meg til en 2009-New York Times-artikkel om korrespondanse Reed holdt opp med unge soldatene som tjenestegjorde i andre VERDENSKRIG, inkludert et B-29 gunner som hadde bedt henne om å danse på en USO-kantinen i 1943., I denne artikkelen var det et bilde av Siv på hva som synes å være en USO kantine, prøver mat av en soldat plate, ser nesten akkurat som hun gjorde som kommer inn i huset i Bedford Falls med at sekk med penger hun hadde bønnfalt av hennes venner og naboer. Jesus, jeg må få skritt ut av rommet en liten, ta en øl eller noe, mine øyne er kløe, må være den fordømte allergi på denne tiden av året, hva i helvete er det du ser på?,
–Dwyer Murphy, Kriminalitet Leser Redaktør
Per Petterson, Ut å Stjele Hester
Ved 67, Trond Sander er å etablere seg i et liv i stille ensomhet i skogene i Norge. Mens premisset synes fredelig nok, Trond pensjonsalder er pepret med melankoli., De første kapitlene i boken levere slag etter slag: en nabo forteller om den gangen han hadde for å skyte hunden hans, Trond har et barndomsminne av sin venn Jon vise ham en fugl ved siden bare for å knuse egg, det samme venn mistet en yngre bror. Etter Jon etterlater en ladd pistol i huset, hans tvillingbrødre begynne å spille med det, som resulterte i et skutt til hans twin ‘ s head. Det er en spenning mellom det onde og uskyldige, noe som bare fortsetter å vokse som Trond avdekker mørke barndomsminner. Men Trond er i dag, er like dyster., Som historien fortsetter, hans virkelige årsaken til at isolasjon er åpenbart: innen én uke mistet han sin søster til kreft og hans kone til en fatal bilulykke. Denne hjerteskjærende historien forlot meg følelsen tynget ned for uker.
–Alicia Kroell, Redaksjonelle Fyr
Arthur Koestler, Mørke midt på Dagen
jeg anser ikke en bok å ha gjort et betydelig inntrykk på meg, med mindre det får meg til å gråte (jeg er en følelsesmessig junkie, hva kan jeg si?,) så jeg kommer til å legge ned boken som fikk meg til å gråte flest ganger: Mørke midt på Dagen, av Arthur Koestler. Etter såvidt å unnslippe Stalinistiske utrenskninger, Koestler skrev denne boken på bakgrunn av det viser studier av 1930-tallet, hvor mange av de mektigste personene i den russiske Revolusjon ble torturert til feilaktig å bekjenne å sabotere og andre forbrytelser mot den Sovjetiske staten som Stalin brutalt konsolidert sin makt., Koestler lurte på hvordan disse Gamle Bolsjevikene, så kjent for sin forpliktelse til rektor, kunne ha vært overbevist om feilaktig tilstå forbrytelser de ikke har begått. Utover tortur—som mange av mennene på prøve tidligere hadde opplevd i sine revolusjonære ungdom—Koestler ønsket å skildre hvordan noen kunne være overbevist om at det beste for den Sovjetiske staten ville være for dem til å tilstå, og Mørke midt på Dagen aksjer de samme grusomme mental gymnastikk på den delen av fengslet som 1984.,
Kanskje grunnen til at jeg har grått så mange ganger etter å ha fullført denne boken, men fortsett for å gå tilbake til det, er at det er en fortelling om ekstrem skuffelse—en advarsel mot utopians som meg. På samme tid, det er et forsvar av det samme utopianism—det er realitetene av Stalinisme, ikke kommunismen, som har forårsaket tallene i denne boken til å oppføre seg på den måten de gjør., Eller kanskje jeg føler meg så trist etter å ha fullført denne boken, fordi alle i denne historien prøver så hardt, og gjøre så mange kompromisser, at det er i stand til å reflektere den menneskelige siden av det historiske uhyrlighet på en måte som få verk oppnå. En av de tristeste tegn til å fylle sidene av dette veldig trist arbeid er en revolusjonerende som er løslatt fra fengsel under Tsaren, bare for å bli fort nok fengslet på nytt under Stalin. Han opprettholder sitt mot ved å nekte å tro på revolusjonen som har skjedd i det hele tatt., Hovedpersonen har en mer dystre outlook—revolusjonen har skuffet ham, men han er også skuffet over sin versjon av revolusjonen, slik at hans kjæreste for å bli arrestert uten protest, og etterlate sårbare tyske kommunister til deres skjebne under Nazistene. For de som tror Graham Greene ‘ s Katolske romaner har monopol på å stille uttrykt skyld, Mørke midt på Dagen vil raskt bevise dem feil. Også, hvis du fortsatt ikke gråte ved slutten av denne boken, ser opp Arthur Koestler ‘ s biografi., Legge til tragedien i hans tidlige liv, Arthur Koestler hadde en bisarr livet som en assistert selvmord aktivist post-WWII og endte opp med å begå dobbelt selvmord sammen med sin kone som en handling av protest.
–Molly Odintz, Kriminalitet Leser Associate Editor