Av Kiril Bolotnikov
Det store flertallet av folk, hvis du blir bedt om hvilke språk som snakkes i Kina, ville si: Det er en no-brainer: Kinesisk, selvfølgelig! Noen kanskje vet nok til å skille mellom Kinesisk, Mandarin og Kantonesisk. Men sannheten er langt mer sammensatt enn som så.
Mandarin Kinesisk alene er det mest talte språket i verden: nesten en milliard i Kina alene og 1,2 milliarder over hele verden—et par hundre millioner mennesker mer enn den nest mest utbredte språk, spansk og engelsk.,
Dette er enda et aspekt av Kina og Kinesisk samfunn som er lett å se som en monolitt, men dette ville tillate dette nummeret for å tilsløre mange kompleksiteten og bedrag av den virkelige historien. Faktisk, Mandarin i seg selv er bare en dialekt—riktignok en utbredt ett av de overordnede språk gruppen av «Kinesisk», som selv kommer fra den Sino-Tibetansk familie av språk., Mandarin Kinesisk er kjent som 普通话 (Pǔtōnghuà), «vanlig tale», og det har bare vært det offisielle språket av Kina siden 1930-tallet, da landet fikk det som standard dialekt og begynte å skyve det til å gjøre dette til en realitet over hele landet.
poenget med alt dette er at Mandarin er en av mange dialekter, og det er viktig å forstå mangfoldet av dialekter i Kina.,
Lingvister har delt Kinesisk til et sted mellom sju og ti viktigste språket grupper—den største blir Mandarin (også kjent som Nord), Wu, Min, og Yue—og hver gruppe har også en rekke sub-dialekter. For eksempel, Wu inkluderer dialektene av Shanghai, Suzhou og Hangzhou, som er, til en viss grad, gjensidig forståelige, men inneholder også en rekke andre dialekter som er egentlig ikke innbyrdes forståelig med disse tre.
Det er også viktig å forstå at begrepet «dialekt» er noen ganger litt forskjellig fra hva en engelsk høyttaler kan forvente., For eksempel, i engelsk, vårt konsept for en dialekt er mer likt vårt konsept for detaljer: det er mye mer basert på uttalen forskjeller mellom Amerikansk engelsk, Britisk engelsk, Australsk engelsk, Irsk-engelsk og noen andre, samt noen sporadiske sub-varianter innenfor disse gruppene (ex: Kork Irsk aksent). Imidlertid, med mindre aksent er spesielt tykke, de fleste engelske har lite eller ingen problemer med å snakke.
Ikke så i Kinesisk., Det mest fremtredende eksemplet er trolig Kantonesisk og Mandarin, som begge er ansett som Kinesisk, men er helt uleselig til hverandre. Det er også verdt å merke seg at aksenter også fremkomme i dialektene, på grunn av regionale forskjeller i sfæren av en dialekt bruk.
som Bor i Shanghai, de fleste av min erfaring med dialekt har selvfølgelig vært med retter fra shanghai i tillegg. Selv om det tok litt tid å bli vant til, jeg har funnet retter fra shanghai i tillegg veldig lett å skille, fordi det har en veldig jevn flyt og bruker konsonanter som ikke brukes i Mandarin., Spesielt, har jeg observert at «b» lyd i Mandarin ser ut til å bli erstattet med en «v» som ikke brukes i Mandarin, og mange «sh» – lyder, få skiftes ut med en «s».
Mange retter fra shanghai i tillegg ordene høres nesten ut som Mandarin ord, men noen Mandarin høyttaler med ingen kunnskap om retter fra shanghai i tillegg eller annen Wu dialekt vil fritt innrømme at de har ingen anelse om hva noen sier, i retter fra shanghai i tillegg.
For eksempel: 你好 (Ni hao «hallo») er sa nesten som «nong ha(o)»; 不好意思 (Bù hǎoyìsi, «beklager») lyder noe sånt som «ve hei yisi.,»I tillegg, 上海话 (Shànghǎi huà, retter fra shanghai i tillegg) uttales «sang hei wu.»Hvis du sier dem høyt, eller bare sammenligne den lyder, kan du se en viss likhet, men de virke som ligner på den måten at den Romanske språk synes lignende.
«vanlig» Kinesisk språk kan bli sett på som noe av en konstruksjon som er pålagt den Kinesiske folk, med respektive «dialekter» er utallige, med hundrevis av lokale språk som er ofte ikke i det hele tatt er gjensidig forståelige., Så mens skoler og offentlige anliggender er å kjøre i Mandarin, språket som en lokal vokser opp med å snakke er ikke nødvendigvis Mandarin. Det er heller ikke uvanlig i Kina for å møte situasjoner der en gruppe av folk snakke med hverandre i ulike dialekter. Hver enkelt kan forstå hverandre, men de er ikke i stand til å snakke andre dialekter. For eksempel, en storeowner som bare snakker Kantonesisk har ikke noe problem å gjøre forretninger med en kunde som bare snakker Mandarin, men vil svare enten i Kantonesisk eller gjennom bevegelser, og vice-versa.,
Personlig, dette har ført til noen interessante opplevelser i form av min snakker Kinesisk, spesielt i sør-Kina, der Mandarin er mindre fremtredende. I Guangdong-provinsen i syd-Kina, Kantonesisk kunngjøringer lest før Mandarin, og det var massive protester når regjeringen i Beijing ønsket å håndheve Mandarin-bare tv-programmering. Hong Kong og Macau, rett ved siden av Guangdong, også snakker Kantonesisk, og er noen av de få steder i Kina som ikke er bundet av loven om Mandarin., Reiser i Hong Kong, var jeg sjokkert over å finne ut at jeg var i stand til å kommunisere i Mandarin lettere med Hong Kongese enn med noen i Shanghai—helt til jeg innså at det var et fremmedspråk for oss begge, som må ha betydd en enklere felles vokabular og grammatiske strukturer.
Mange Kinesiske dialekter er minst like forskjellige fra hverandre som de Romanske språk er, som skal klassifisere dem som separate språk., Imidlertid, for nå er de nesten universelt beskrevet som dialekter, og siden de fleste av dem er talt lokalt og ikke har sagt, det er ingen reell måte å lære det, men ved å lytte, eller gjennom innlevelse.
til Slutt, en praktisk punkt: Forstå forskjellene mellom dialektene vil også forberede deg for din neste tur til Kina. Ikke bli skremt hvis du finner deg selv i en provins av Kina, der du ikke forstår noe, selv om du har studert Mandarin., For de som er interessert i Kinesisk språk, mangfoldet og skjønnheten av dialekter bør være et motiv for deg å fordype deg i, ikke bare Mandarin, men i lokale dialekter og regionale livet også. Eksponering er viktig for å oppdage de mange nyansene i lokal kultur og liv.